Carina Skaara

12. oktober var en dag troppen til Vindeleka barne- og ungdomsteater både gruet og gledet seg til. Da var det premiere på stykket "Willy Nilsen".

Av Marthe Nøklebye Dehli

Det er en lattermild gjeng som møter oss på Speilet en mørk og trist ettermiddag i oktober, omtrent to uker før premieredagen. På scenen er store og små i full gang med forberedelser, og teaterspirene synger og danser med stor innlevelse. Flere foreldre har benket seg i salen.
For Johannes Lindrupsen (17), Kasper Skjeggestad, Elisabeth Solheim, Hanna-Maria Grønneberg, Carina Skaara, Christer Andersen (alle 18) og Robin Heiberg (19) gjen-nomføres prøvene med blandede følelser. Det er deres siste prøver for Vindeleka barne- og ungdomsteater.

Sterke følelser

Smilene er klistret på gjennom prøvene, og de hilser med solskinnssmil på journalist og fotograf. Så kommer spørsmålet som får smilene til å forsvinne:
? Hvordan føles det å vite at dette er deres siste forestilling for Vindeleka?
Et øyeblikks stillhet følger, før de alle braser ut med sine tanker, som godt oppsummeres av Johannes:
? Ikke si sånn, 'a!
Teaterungdommene ler litt av sin egen reaksjon.
? Forhåpentligvis blir det mer teater etter dette her, legger han til.

Lærerikt og fargerikt

Det er alderen som gjør at de syv må forlate Vindelekas tropp. Nå til våren er de alle ferdige med videregående, og da også med Vindeleka. Det betyr ikke at ungdommene har planer om å gi seg helt med teaterlivet.
? Jeg kommer nok til å søke teaterhøyskolen, sier Kasper.
Flere av de andre nikker samstemte med, Christer håper på Romerike folkehøgskole. 
Johannes på sin side vil helst drive med teaterregi dersom han ikke ender opp som sirkusartist.
? Men hva er så tiltrekkende ved teaterlivet? spør vi.
? Det er utrolig givende, fantastisk, lærerikt og ikke minst fargerikt, svarer de sju.
? Jeg har alltid spilt teater, forteller Johannes.
Før han kom seg på Vindelekas scene, som da var Røde Mølle, satte han mer enn gjerne opp teaterstykker i stua hjemme.
? Jeg har skrevet teaterstykker, til og med en musikal har jeg skrevet! forteller han ubeskjedent.
Hanna-Maria, Kasper og Robin går nå det tredje året på musikk, dans og drama, mens Johannes fordyper seg i drama på Steinerskolen. Elisabeth tråkker til daglig i gangene på Frederik II.
? Jeg får gyldig fravær for timene jeg er borte i forbindelse med dagforestillinger, forklarer hun.

Lærer mye

Ingen av dem legger skjul på at teateret har hatt mye å si for hvem de er i dag.
? Vindeleka har betydd alt for meg, sier Christer med et smil.
? Det meste ville vært veldig annerledes uten teateret, fortsetter han.
? Jeg har blitt mer utadvendt takket være Vindeleka, sier Carina.
Elisabeth legger til at hun har blitt tøffere av å stå på scenen.
For Kasper var det brorens teaterengasjement som smittet.
? Broren min spilte teater, og jeg mente at det var nesten som tv bare i 3D, forteller han, og teatergjengen bryter ut i latter.
? Det virket bare mye mer spennende, smiler han.
? Vi lærer å forholde oss til mennesker, og til å sette oss inn i flere situasjoner, mener Hanna-Maria.

Mange venner

Likevel er det miljøet som har betydd mest for de syv talentene.
? Vindeleka er helt fantastisk, og miljøet er herlig, sier Christer.
Det var han som dro med seg Carina på teaterøvelse for mange år siden.
? Det er et miljø, alle er venner, understreker Johannes fornøyd. 
? Jeg har fått utrolig mange venner av å gå her, forteller Kasper fornøyd.
Nå venter nye utfordringer for Kasper og gjengen. Mye tyder på at Fredrikstad ikke har sett "pensjonistene" på scenen for siste gang.

Robin, Kasper, meg, Christer, Johannes, Elisabeth og Hanna-Maria.

(sorry, det var gøy å navngi... Eheh.)

Ååååh, som jeg savner det. Jeg har tåre i øyekroken :(

Er glad i dere jeg! <3