Carina Skaara

Fått den sangen på hjernen nå. Den er ålreit! Den kunne faktisk passa rett inn i Dexter. Hehe... Der kom han igjen, gitt. Men jeg har av en eller annen grunn (det vil si SKOLE) har jeg ikke fått sett så veldig mye av det i det siste. 

Så spør folk om det går bra med meg hele tiden. Til og med pappa spurte en gang, så svarte jeg "Går'a bra!" for å høres lystig ut. Men når selv faren min skjønner at jeg ikke har det bra, så må det på en eller annen måte gjennomskues. Og det liker jeg ikke. Har ikke lyst til at andre skal vite hvordan jeg har det. Kan virke som at folk spør oftere fordi jeg ikke har lyst til å svare på det. Som at når du først er klar over mopeder, så er de plutselig overalt på sommer'n. Så får jeg også plutselig høre at folk ber for meg. Som om jeg trengte å høre det, på en måte. Og honestly spoken... Det gjorde jeg også. Det er noen der ute som ber for meg hver kveld. Det får meg faktisk rørt til tårer...

Har bare så lyst til å si at jeg har det bra. Men helt ærlig vil jeg si at det året jeg begynte på høyskolen, har det utviklet seg til å bli et av de verste i mitt liv. Sånt rent følelsesmessig. Opp og ned, håp og mot har bare blitt knust, så bygges det opp igjen, blir knust igjen osv. Vet ikke hvor lenge til det her funker. Fra 1 mnd til 7 fuckings måneder hjelper ikke akkurat på motet. Ja, jeg er tålmodig, og jeg vet det er viktig. Men hva med meg? Jeg får ikke den kjærligheten jeg trenger, og dersom jeg oppsøker det får det konsekvenser. Så klart, jeg forstår jo det. Men i det store og hele aner jeg fremdeles ikke hvor jeg er. Jeg er ikke i et forhold, jeg er ikke singel, jeg har ikke pause... Ingenting. Jeg er satt på vent, satt på pause og likevel ikke fri.

Beklager virkelig et litt deprimerende innlegg, men det er faktisk ikke så mye i forhold til hva jeg har hatt inni meg siden begynnelsen av Desember... Hadde ting vært stabilt - selv om det er en dårlig ting - så hadde det vært lettere. Men når jeg plutselig får følelsen av å få igjen den gode tiden, er den borte dagen etter på grunn av et eller annet. Kreativt sånn sett.

Var jo egentlig ikke det her jeg skulle skrive i det hele tatt, men i og med at jeg glemte litt hva jeg skulle skrive tenkte jeg at jeg kunne skrive det jeg faktisk følte. Og det er snart ikke mer igjen. 

Hoi! Mindblow. Men det hjalp ikke så veldig den gangen her faktisk... Jeg sitter fortsatt igjen med overload av dritt. Får prøve å huke tak i Ingunn snart igjen. Hun er FOR bra. Så lot jeg bare fingrene løpe over tastaturet uten å tenke over hva jeg eventuelt skrev. Men jeg må få lov til det. Når det er så få ting som faktisk hjelper, har jeg lov til å bruke de midlene jeg har.

Savner de gode tidene. Der ting var bra, jeg fikk den søvnen jeg trengte, jeg spiste normalt, hadde godt humør og lo mye. Selv når jeg var alene. Hadde omtrent ingen bekymringer, ingenting å være redd for, en bror som alltid var hjemme og der for meg, venner som kjenner meg nesten bedre enn meg selv og jeg hadde mamma. Selvfølgelig har jeg fremdeles alt dette, men når jeg sitter oppi Lillehammer og stuker blir jeg etterlatt veldig mye til meg selv. Er jeg uselvstendig? Vet ikke... Kanskje det, men det gjorde meg i hvert fall lykkelig.

Nei, fader heller. Delt altfor mye nå. Men da er det godt å vite at de som leser det her faktisk bryr seg om MEG og ikke bildene jeg legger ut eller måten jeg skriver på. Hadde ikke jeg vært meg, hadde jeg aldri trodd jeg hadde så mye følelser utfra det jeg viser.

Carina steinansikt.

Kunne blitt en sabla god pokerspiller... Men nå kjenner du hemlighetene mine. Don't kiss and tell.