Carina Skaara

Enjoy.

For litt siden skulle jeg reise til Lillehammer med tog for å ta eksamen i sosialpsykologi. Det startet med at jeg fredfult bestile billett på internett for å få den billigste prisen. 199 kroner. Dyrt, men billig. Det gikk ganske bra, men selvfølgelig var den tiden jeg helst skulle reise med innstilt mellom Hamar og Lillehammer, så det måtte bli et seinere tog. Tenkte at jeg da i det minste rakk den siste bussen hjem så jeg slapp å betale 200 kroner for taxi. Fryd og gammen! Dagen etter var det tid for å dra til togstasjonen med den nye herlige trillebagen jeg fant i kottet. Gjorde ting mye lettere å drasse med seg. Jeg var allerede litt forsinket, så jeg hastet bort til automaten for å skrive inn referansenummeret mitt og få lett og ledig ut en billett jeg skulle vise konduktøren. Trodde jeg. Selvfølgelig var det noe galt med forbindelsen, og etter utallige forsøk på å lirke ut billetten min ga jeg opp, og håpet dama på Narvesen kunne hjelpe meg. Der stod det en som skulle ha pølse. Med MASSE på. Så hun stod der og grillet pølsebrød, og stappet på all slags mulig løksalat og diverse før hun endelig kom til meg. Jeg stod der og trippet, så hun skjønte det var noe viktig. Jeg fortalte at automaten ikke fungerte, og at jeg ikke fikk ut billetten min. "Den kan du få ut her hos meg.", sa hun, og jeg ble lettet med en gang. Først trykket hun på den ene dataen foran seg, men den ville absolutt ikke samarbeide. Etter noen minutters krangling mellom henne og dataen, hadde hun heldigvis en til på andre siden av kassa. Da gikk vi bort dit. Den fungerte - takk og lov - og alt virket som det skulle. I hvert fall et lite øyeblikk. Hun sa plutselig at hun ikke visste hvor billetten kom til å komme ut, og jeg med mine nerver som jeg har, ble selvfølgelig bekymra og fikk masse rynker i panna. Endelig kom den ene billetten min ut, men den andre ville plutselig ikke komme. Da måtte hun bestille ny billett (hvor prisen ble 14 kr som jeg så klart slapp å betale), og da den skulle komme ut ble skriveren vrang. Endelig fikk hun huket ut billetten og måtte skrive og stemple på den så konduktøren ikke skulle tro det var en uekte billett. Så da hadde jeg endelig fått de billettene jeg skulle ha. Så kom jeg meg på toget, svett og nervøs som jeg var. Fikk satt meg ned, og var i ferd med å henge opp jakka, og brått ser jeg en dame ta billettene mine. I den forsvarsposisjonen for dem som jeg var, tittet jeg enormt stygt på dama som tok de. Da oppdaget jeg at hun hadde på seg hatt og uniform, så etter hvert forstod jeg at hun var konduktøren. Jeg smilte lettet, og sa "Heisann, der var du ja!" med et smil for å få henne til å skjønne at jeg ikke var sint likevel. Like slapp og uinteresert respons fikk jeg. Takk for den. Hun gikk uten å engang ha sagt hei til meg, og uten å gi så mye som et hint av smil tilbake der jeg satt og glisa som en dum idiot. Jaja, tenkte jeg. Nå er jeg i hvert fall alene, og kan lese på eksamen jeg har om et halvt døgn. Det skulle vise seg å ikke være så enkelt som jeg hadde håpet på, for i setene ved siden av meg var det to menn som tørrprata om telefoner, Fredrikstad og alt mulig piss så jeg ikke fikk konsentrert meg ordentlig. De prata HELE veien om totalt uinteressante fakta + at han ene var svensk. Jeg som egentlig elsker svensk. Takk for den også. Til slutt klarte jeg å ignorere de to pratekråkene, og leste skamfort gjennom teksten.

Omsider kom jeg frem til Oslo sentralstasjon, og skulle gå opp med den relativt tunge trillekofferten min inn i varmen. Av de tre (fire?) rulletrappene som var der, var det én som fungerte. Den gikk NED. Hvor usannsynlig uheldig er du da? Det endte da med at jeg måtte bære den styggtunge bagen opp trappa, og jeg - sleten og anpusten som jeg ble - gikk endelig inn på stasjonen. Der var det selvfølgelig fult av folk som stod i veien for meg, men til slutt fant jeg meg en stol jeg kunne sitte på. Toget kom ikke før om 50 minutter uansett. Rundt meg var det gamle folk, dritkule utlendinger, rødhåra menn og narkomane som solgte =Oslo. Hun ene hadde forresten verdens ekleste negler - lange og ikke direkte rene. Etter å ha glodd på alle de alternative menneskene som gikk forbi meg i en halvtime, flyttet jeg meg til setene ved sporet toget skulle gå fra. Jeg dro frem lesinga og musikk igjen, og hørte høytalerne prate i ett kjør om et eller annet tog som var forsinka eller innstilt. Det var tross alt NSB, så noe måtte det jo være. Uheldigvis for en stakkar som leser på eksamen og hører på musikk, hørte jeg ikke hva som ble sagt. Som var noe om at toget til Lillehammer var ENDA 50 minutter forsinket. Så da måtte jeg sitte der uviten om at toget var like forsinket som det skulle ta før det faktisk skulle gå. Så jeg satt der i 1 time og 40 minutter. Jeg tok meg en tur for å titte på tabellen, og da jeg skulle tilbake var det tre indiske/pakistanske/iranske - whatever - tolv-årige jenter der. Og det var ikke av den sorten stille og sjenerte. De prata om dobbelt så mye dritt som tørrpraterne på toget, gjerne 10 ganger så høyt. Med dette kan du tenke deg skrikende latter og fnising i tillegg. Hurra. Så mens jeg satt der og iherdig prøvde å lese på eksamen, endte det bare med at jeg satt og glodde på de tre jentene. Ti minutter seinere kommer det ENDA to stk. Skulle gjerne sagt "som heldigvis ikke var fnisete tolv-åringer". Jeg hadde i det minste rett i én ting; de var ikke 12 år. Det var to unge voksne med presis mental alder som de tre jentene som satt der. De kjente hverandre. Godt, tydeligvis. Hun ene jenta klarte IKKE å stoppe å mase om at de skulle gifte seg, og hvor hardt hun ønsket at han som stod der skulle bli onkelen hennes. Ikke spør meg hvem av de som var den mest normale - det kan jeg helt ærlig ikke svare på.

Tiden gikk, riktignok sakte, men jeg så et tog som stod der. Jeg tenkte at nå måtte det da endelig være på tide at det toget kom, så jeg hastet ned med koffert, papirer og sekk som om flodbølgen skulle komme. Jeg ser toget gå fra meg da jeg kommer meg ned, og det står to konduktører der av slag gode venner, og overtrøtte damer. De lo, og lo, og de holdt på å le seg ihjel av et eller annet. Jeg prøvde å slippe til flere ganger, men ble avbrutt gang på gang av høy latter og tørking av tårer. Da jeg endelig fikk spurt om det var toget som skulle til Lillehammer, fikk jeg et "Nei.". Så mye mas for ETT ord. De fortsatte med (til hverandre selvom jeg stod der og ville ha svar på mer) å si "Vi slutter på jobb nå. NEI, ikke jeg! HAHAHA, jeg begynner jo nå! DU slutter nå! HAHAHAHA (tåretørk)" osv. Da bare blåste jeg i å få noe svar på mer, så jeg stakk tilbake og latet som ingenting fra jeg hastet ned. Jeg plystret til og med, noe som er ganske avslørende. Jeg ble sittende, og sittende til jeg hørte fra høytaleren om at toget fra Larvik til Lillehammer er å finne på spor 11 om kort tid. Åh, for en lettelse. Da gikk jeg ned - riktig gjort denne gangen - og ventet på toget. Mens jeg stod der, var en fyr som gikk ved meg. Han gikk frem og tilbake foran meg flere ganger, og jeg begynte å lure på når han hadde tenkt til å spørre meg om noe. Fikk ikke noe spørsmål, og jeg gikk på toget som da kom. Der var en mann som desperat skulle inn på toget først, og stressa foran utgangen. Den stakkars gamle dama som skulle ut måtte bumpe inn i han før hun kunne gå fritt frem og inn til stasjonen. Jeg gikk inn i den ene vognen, og oppdaget akkurat at han som sirklet rundt meg satt seg på de siste to ledige setene. Damn. Heldigvis fant jeg en imøtekommende gammel dame (som ikke kunne stoppe å snakke om fisk og langpanner) som skulle av i Lillestrøm. Perfekt, for da fikk jeg ha setene alene lenge før jeg skulle av i Lillehammer. Jeg så på Man vs Wild, og koste meg skikkelig. På den holdeplassen dama gikk ut fra, kom det en far med en liten gutt. Gutten tittet noe voldsomt på Bear Grylls i et halvt minutt før han satt seg ned sammen med faren. Er forsåvidt klar over at M vs W er spennende, men å bli glodd på på den måten fortjener Grylls ikke.

Endelig nærmet vi oss Lillehammer, og fikk vite at toget var en time og ti minutter forsinket. Noe som betydde at jeg IKKE rakk den siste bussen hjem, og jeg måtte ta taxi. Noe som absolutt ikke var grunnen for at jeg måtte ta en seinere tog slik at jeg faktisk KUNNE rekke den siste bussen hjem. Men jeg må innrømme at tanken på å gå opp den tunge bakken hjem var slitsomt, så å bli tvunget til å ta taxi hjem gjorde meg egentlig ikke så mye. Lommeboka mi derimot protesterte kraftig. Jeg er tross alt student, og alt det har å komme med. Da jeg kom meg inn døra, var klokka 00.10, og jeg skulle opp om 6 timer. For de som kjenner meg, vet de at jeg trenger minst 8-9 timers søvn for å ikke være zombie resten av dagen. Da kan jeg faktisk finne på å sovne overalt. Og da MENER jeg overalt. For eksempel på en ovn på en flyplass, på datarommet, i en krok i klasse rommet eller omsvepet en gardin på gulvet. Ja, faktisk.

Så denne turen endte med ... rikere erfaring, sendbar regning og viten om at NSB aldri kommer til å bli som det skal. Du kan trygt skrive under på at dette absolutt ikke var en dag hvor lykken snudde min vei, men det som ikke dreper deg gjør det bare sterkere. Sies det.

Hoi! Carried away! Like? Unlike?